Rumenske tiggere bor på gaten i Oslo. Foto: Alexander Winger, Nettavisen.
Å tigge på gaten i Norge er ingen løsning for fattige i Europa.
Det er forbudt å tigge på gaten i Romania, men det er lov å være rumensk tigger i Norge. Resultatet er en flom av tiggere som gjør livet vanskeligere for norske tiggere – og som synes organisert i kriminelle nettverk.
Paradoksalt nok er det vanskeligere for en indisk ingeniør eller en filippinsk hushjelp å komme til Norge og utføre arbeid legalt, enn det er for en rumensk tigger å komme hit
Etter at Høyres landsmøte i helgen ønsker å forby tigging, kan det nærme seg et politisk flertall for tiggeforbud på Stortinget. Fremskrittspartiet er enig, Senterpartiet er på glid, Kristelig folkeparti vil gi kommunene makt til å forby tigging, mens det er sterke krefter i Arbeiderpartiet som også vil fjerne tiggingen.
Det største problemet for Norge er EØS-avtalen som gir 550 millioner mennesker rett til å flytte hvor de vil – også til Norge. Fri flyt av mennesker kan fungere hvis landene har noenlunde like rettigheter, men blir et stort problem hvis et land har bedre trygdeytelser (eller åpenhet for tigging) enn de andre landene.
På litt sikt kan «trygdeshopping» og fri flyt av tiggere true norske rettigheter og til slutt EØS-avtalen.
Prinsippielt må det være en frihet for at mennesker i nød kan be om hjelp.
Selv om det på ingen måte er noe bidrag til å løse menneskenes grunnleggende problemer, så må vi finne oss i at mennesker sitter på et fortau med en kopp foran seg og tigger penger.
Det store problemet oppstår når det kommer busslaster med tiggere til Norge fra utlandet – altså mennesker hvis livssituasjon ikke er skapt av norske forhold. Spesielt når tiggingen er organisert eller del i nettverk av kyniske menneskehandlere.
På gaten i norske storbyer er de norske narkomane tiggerne fordrevet av hundrevis av tilreisende tiggere – mange av dem romfolk.
Det er dette fenomenet tiggermotstanderne vil til livs.
Paradoksalt nok er det vanskeligere for en indisk ingeniør eller en filippinsk hushjelp å komme til Norge og utføre arbeid legalt, enn det er for en rumensk tigger å komme hit.
Tigge-motstanderne har foreslått at kommunene kan nekte tigging gjennom politivedtektene, alternativt kreve at de må registrere seg for å gjøre det litt vanskeligere – eller forby tigging generelt i Norge.
Tilhengerne svarer med at det neppe tjener hensikten å gjøre tiggerne kriminelle, og at det vil gi politiet en ny arbeidsoppgave. De frivillige organisasjonene mener at forbud er å tråkke på folk som har det vanskelig.
Så hva kan vi gjøre?
Norge bidrar til utvikling i EU med milliardbidrag gjennom EØS-avtalen, men vi kan og bør gjøre mye mer – også av egeninteresse. Vi må hjelpe land som Hellas, Spania og Portugal slik at de ikke fortsetter som transitland for illegale innvandrere som ender som asylsøkere i Norge.
Den norske oljepengebruken gjør at vi årlig importerer rundt 50.000 arbeidstakere for å utføre oppgaver vi trenger. Pengene østeuropeiske håndtverkere sender hjem, bidrar til vekst og velstand.
Og vi kan bidra til å avhjelpe nød og fattigdom i land som Romania.
Derfor er utfordringen både til tiggemotstanderne og tiggeliberalistene å gjøre noe som har effekt, og unngå symbolpolitikk.
Å tigge på gaten er ingen løsning på fattigdommen i Europa. Men å forby tigging løser heller ikke problemet.